da starter vi igjen

Nå er det ikke lenge før jeg fyller 21 år, uff som tiden går og fy som jeg blir gammel. Innså med litt inspirasjon fra Hege at det er en stund siden jeg har blogget, og at det egentlig er ganske kjekt med en reiseblogg til senere tid. Så her er jeg igjen, nytt år, nye muligheter som man som regel egentlig sier rundt starten av januar. Jeg er fortiden i Buenos Aires hvor jeg studerer CSR, på godt norsk bedriftens samfunnsansvar. Så det er spennende, nesten like spennende som det å bo i Buenos Aires. Tenkte at jeg skal prøve å jobbe meg fra Burma, og frem til i dag. Så får vi se hvor lang tid det tar før tålmodigheten min kaster inn hånkle.

på vei til Burma

bedre sent enn aldri, er vel det vi sier? Her var noe jeg skulle poste tilbake i November, men kom aldri til saken. Er både ferdig med oppholdet i Burma og Japan nå, kanskje hvis omstendighetene lar seg gjøre, kommer det en liten reiseskildring fra det også. Har det jo her, et eller annet sted på dataen. 

Med pai fra Cargo og Claypot fra Hai Au, var vi klare, og la i til Myenmar, men først skulle vi innom Ho Chi Minh og Bangkok. Vi slo på stortromma og startet det hele med ENOGTJUE timer på tog, der drepte vi tid med å se film (Brave) og la på et par med eksamenskriving. Beathe hadde knausgård 2. bind på øre, mens jeg selv trivdes bedre med 'Red Hot chili peppers' på repeat. Vi gled igjennom grønne rismarker, vietnamesere som vasket vannbøffler og vandrer rundt med trekantet stråhatter. kunne fort blitt forvekslet med en introen til en eller annen 'inspirerende drømme klisje ditt eventyr' film, takk og pris var ikke det tilfelle. Vi bodde i første etasje, og alle kroppsdeler som kan krysses var lagt over hverandre i håp om at de som går forbi ikke skal sove i køyen over, og mest fordi jeg må være grei og tilby dem å sitte i min seng. Det var bare engang det var noen andre enn konduktøren med så hårete føflekker at han burde greid dem åpnet døren. Det var en gammel vietnamesisk mann, desverre for han var det feil kupé. 

Da vi ankom togstasjonen tidlig søndagsmorgen, endte vi opp med å ta overpriset scootertaxi til en barneskole der vi skulle møte Queena. Queena var en liten søt vietnameser som vi skulle overnatte hos, hun og venninen hadde en et roms leilighet 30 minutter uten for HCMC sentrum. De eneste møblene de hadde var to små bord, her endte vi med å sove fem stykker på gulvet. Klokken var bare syv, men queena lagde frokost til oss og vi begynne å finne ut hvordan vi skulle løse puslespillet med en scooter og tre personer. Det hele endte med at jeg satt bak på Queena til sentrum, der vi fikk leid en scooter, også før jeg visste ord av det var jeg alene i en av verdens mest crazy trafikker, likevel tok det ikke lang tid før alt virket veldig logisk i forhold til hvordan det så ut. Vi dro så tilbake, plukket opp Beathe og la ut på nye eventyr. 

Vi dro på krigsmuseumet, spiste lunsj på en vietnamesk resutrant rett ved siden av, før vi kjørte sakte forbi en annen fancy bygning. Tror klokken var elleve og vi var allerede litt små lei, så da endte det med at det kom opp en veldig god ide om å dra til Chi Chu Tunnelene, før det var bare 20 minutter uten for byen. to og en halv time senere kom vi frem til tunnelene, som forøvrig var veldig kule og vi fikk muligheten til å leke gerilja krigere. Det begynte å mørkne og det ble tid for å sette seg på scooteren for å ta turen hjem. Vi hadde selvfølgelig flaks så himmelen begynte å falle sammen, i samme sekund som vi forstod at vi stod midt i rushtrafikken til Ho Chi Minh City. Det var ikke bare det at det var utfordrenene å kjøre i rushtrafikken, men vi var også avhengig av å holde følge med Queena som var en liten vietnameser med hvit topp og blå hjelm, det samme som en million andre som også var stuck i trafikken sammen med oss. Vi taklet dette nogenlunde bra, og kom hjem til middag som venninen til Queena hadde laget til oss. Etter det fikk vi hver vår hjerte pute og et lite teppe som dekket de kalde flisene så var det kvelden. 

Da vi våknet opp dagen etter, fikk vi et lite sjokk. Queena og venninen var fortsatt i leiligheten, og det viste seg at de hadde forsovet seg. Noe jeg antagligvis hadde gjort ganske ofte hvis skolen min hadde startet halv syv hver morgen, inkludert lørdag. Så da lagde de veibeskrivelse til oss, også skulle Beathe og jeg ta turen alene i HCMC på scooter, og det var ikke noe rett fram så var vi der. Likevel så klarte vi det nesten på første forsøk, hvis vi ser bort i fra at Queena hadde skrevet feil gate navn en gang, likevel klarte vi av en utrolig grunn finne tilbake til start, og andre forsøk var vellykket og vi kom bare en halvtime forsent for å levere scootern, og mannen som hadde leid oss scooterene var nok bare veldig veldig lykkelig å se at den kom til rette. Etter det fant vi en highlands kafe, som er vietnams svar på starbucks, deli diluca og cofe coffe shop. Her jobbet vi med eksamen, og skrøt på facebook at vi hadde kjørt scooter alene i HCMC. Vi tok scooter taxi tilbake og queena hadde laget lunsj til oss og kontaktet broren sin for å få oss trygt frem til flyplassen. Det er ikke ofte man er så heldig med hvor og hvem man bor oss, og Queena gjorde nok oppholdet vårt en halv million ganger bedre.

flyturen til Bangkok var en kvikk afære, og vi kom til bangkok ikke alt for sent. Der klarte vi selvfølgelig å gå til den lokale busstasjonen istede for den for turister, Så vi endte på en buss der konduktøren hatet jobben sin, nesten like mye som hun hatet turister, så smilerynker var ikke et stort problem. Ikke at det var et stort problem for oss, da sparte vi hele 8 bhat (2kr) siden hun ikke ville ha betaling, også ble vi kastet av bussen (på riktig sted) der vi møtte en søt dame, som heiv oss ombord på den neste bussen før vi ble dyttet av igjen (fortsatt helt riktig). Nå måtte vi finne veien til hostellet vi skulle bo på, og igjen var vi heldige for vi møtte tre søte lady boys som følge oss hele veien. Der ble det McDonalds og et møte med John igjen, snakket fort om hvordan vi skulle komme oss til ambasaden dagen etter før vi alle tok kvelden. Som de flinke turistene vi er, bestemte vi oss for å prøve og ta bussen, men etter en halvtime tidlig om morgenen fant vi ut at vi måtte gå av og heller fortsette turen med tuctuc, som forresten er svindyre i thailand!! Trafikken i Thailand er nærmest stillestående, men til slutt kom vi oss frem og havnet i køen rett foran en veldig hyggelig nordmann som hjalp oss med alt det vi trengte å ha med på søknaden, så litt flaks i uflaksen. Resten av dagen ble brukt til å finne en Tesco, handle masse tull til Burma, hentet visumet og jobbet litt med eksamen. På kvelden møtte vi Ole, som fortsatt roter rundt her nede i Asia. Vi tok et par drinker, tok massasje og kom vi trøbbel med noen ladyboys, også var klokken plutselig klokken veldig sent, og vi skulle stå opp om to-tre timer for å rekke flyet vårt. herlig! 

helgetur til Hue

I helgen som var dro jeg helt til Hue, egentlig er det ikke langt, ville bare virke dramatisk. Vi hadde fint vær, det var en fullmåne festival og en rullestol, noe som gjorde det hele mye mer intressant. Da vi ankom Hue forstod vi raskt at vi hadde funnet jackpoten, de som jobbet der var kjempe hyggelige og vi fikk en ut av det vanlige god saft. Rommene var også fine. Så bortsett fra at de hadde en creepy kjempe fisk, vil jeg anbefale hotelet videre.

Vi var en ganske stor gruppe som dro fra Hoi an på fredag, så det hadde vært litt kulere hvis vi hadde okkupert et hotell, desverre var vi fordelt ut på fem hoteller. Vi hadde aldri vært i Hue, men forstod raskt at vi bodde i backpackersentrum (der alle utestedene, hotellene og resturantene er), så jeg vet ikke helt hvorfor vi kom opp med den geniale ideen om å lete etter et spise sted på andre siden av broa. Likevel, det var det vi gjorde så på andre siden av byen skulle vi, med rullestol. Der var det selvfølgelig ingenting annet enn hus, så etter 40 minutter gange, kastet vi inn hånkle og taxi hjem. Da vi omsider kom tilbake tok vi første og beste. Etter det møtte vi opp med noen andre jenter, og bestilte et par jegerbombs før vi tok kvelden.yey.

På Lørdag var det tidlig opp, og vi leide scootere med sjåfør for å utforske de ulike tombsa i område. Tombs er hvilke stedet til de tidligere keiserene. Jeg elsker å kjøre scooter. Vi var også veldig heldige med sjåførene som hjalp oss opp og ned, bort og fram med rullestolen. Så det hele tok mye lengre tid enn det kunne tatt, likevel ikke noe problem. Så min tålmodighet og hjelpsomhet fylte opp karma beholderen, nå kan jeg gjøre som jeg vil. haha neida. på Lørdagskvelden brant vi penger på jegerbombs, og avsluttet på et lite sjarmerende discotek.

Søndagen var også tidlig opp, og i motsettning til de andre dagene hadde vi desverre dårlig tid. Så vi dro til den forlatte byen, som var en kjempe skuffelse, men likevel noe man føler man må se. Trist hvordan Amerikakrigen har ødelagt slike historiske steder her i Vietnam. Høydepunktet for de fleste var nok det å nesten bli adoptert av en stor turistgruppe med godt voksne Aussier. Mitt høydepunkt derimot var å se på konstruksjonsarbeidet som like gjerne kunne vært lablet med "made in china".

Alt i alt en fin tur.

fullemåne festivalen: der de feirer fullmåne, og alle guttene er i store gjenger og kjører bil, danser med drager og slår på trommer. Like bråkete som Norsk russetid, takk og pris varer det bare 1/4 del av tiden.

Field trip to Kathu village

Nå har jeg lagt halvparten av vietnamstudiene bak meg, og fortsatt Halong bay, Hue og gruppearbeid i nærmeste fremtid. Så plutselig er alt over, og jeg er "på egen hånd" her i det stramme Asia.

Forrige helg var vi på field trip i en liten Village langt oppe i fjellene uten for Da nang, landsbyen ble valgt ut av staten omkring 1975 til å være en spesiell etnisk(kathu) landsby bland annet fordi de fikk få barn (tror en del ble lost in translation). De dyrker ris, og lever livets glade dager; Sover på bambusgulv, noen med tv og andre uten elektrisitert.

Vi sov også på bambusgulv første kvelden brukte vi tid til å intervjue lederen som hadde ganske mangre intressange svar, og det er en av mange ganger jeg skulle ønske jeg forstod vietnamesisk siden mye ble lost in translation. Hvis vi ser bort i fra det, så kom det fram at de ikke skiller seg her fordi det er dyrt for den som bryter ekteskapsløftet. Det koster hele en gris, om det er en virkelig gris eller bare pengeverdien av grisen fikk vi ikke en entydig forklaring på. Utover kvelden ble det bøgdefest, litt som vi kjenner til fra Norge (Kledd i Tacky klær og drikker vond alkohol). De hadde nemmelig disse flotte stammedraktene, et stort pledd snurret rundt kroppen. Disse store pleddene tar tydligvis over ett år å lage, og veves kun til eget bruk. Så ble det trommespilling, og felles hogga bogga bål dans. For å kompansere med dette drakk vi nydelig risvin med fruktkjøtt. Var en veldig artig opplevelse. Selv om jeg så ut som en dårlig smurt robot da jeg hadde hendene over hode og hakket bortover.

Dagen etter hadde vi field work, der vi hadde en vietnamesisk student på hver gruppe og fikk vært vårt tema så vi kunne intervjuet landsbyboerne. Veldig veldig spennende! Vi hadde household, så vi fokuserte mest på ting som vi allerede vet en del om, men likevel artig å få det bekreftet av virkeligheten.