på vei til Burma

bedre sent enn aldri, er vel det vi sier? Her var noe jeg skulle poste tilbake i November, men kom aldri til saken. Er både ferdig med oppholdet i Burma og Japan nå, kanskje hvis omstendighetene lar seg gjøre, kommer det en liten reiseskildring fra det også. Har det jo her, et eller annet sted på dataen. 

Med pai fra Cargo og Claypot fra Hai Au, var vi klare, og la i til Myenmar, men først skulle vi innom Ho Chi Minh og Bangkok. Vi slo på stortromma og startet det hele med ENOGTJUE timer på tog, der drepte vi tid med å se film (Brave) og la på et par med eksamenskriving. Beathe hadde knausgård 2. bind på øre, mens jeg selv trivdes bedre med 'Red Hot chili peppers' på repeat. Vi gled igjennom grønne rismarker, vietnamesere som vasket vannbøffler og vandrer rundt med trekantet stråhatter. kunne fort blitt forvekslet med en introen til en eller annen 'inspirerende drømme klisje ditt eventyr' film, takk og pris var ikke det tilfelle. Vi bodde i første etasje, og alle kroppsdeler som kan krysses var lagt over hverandre i håp om at de som går forbi ikke skal sove i køyen over, og mest fordi jeg må være grei og tilby dem å sitte i min seng. Det var bare engang det var noen andre enn konduktøren med så hårete føflekker at han burde greid dem åpnet døren. Det var en gammel vietnamesisk mann, desverre for han var det feil kupé. 

Da vi ankom togstasjonen tidlig søndagsmorgen, endte vi opp med å ta overpriset scootertaxi til en barneskole der vi skulle møte Queena. Queena var en liten søt vietnameser som vi skulle overnatte hos, hun og venninen hadde en et roms leilighet 30 minutter uten for HCMC sentrum. De eneste møblene de hadde var to små bord, her endte vi med å sove fem stykker på gulvet. Klokken var bare syv, men queena lagde frokost til oss og vi begynne å finne ut hvordan vi skulle løse puslespillet med en scooter og tre personer. Det hele endte med at jeg satt bak på Queena til sentrum, der vi fikk leid en scooter, også før jeg visste ord av det var jeg alene i en av verdens mest crazy trafikker, likevel tok det ikke lang tid før alt virket veldig logisk i forhold til hvordan det så ut. Vi dro så tilbake, plukket opp Beathe og la ut på nye eventyr. 

Vi dro på krigsmuseumet, spiste lunsj på en vietnamesk resutrant rett ved siden av, før vi kjørte sakte forbi en annen fancy bygning. Tror klokken var elleve og vi var allerede litt små lei, så da endte det med at det kom opp en veldig god ide om å dra til Chi Chu Tunnelene, før det var bare 20 minutter uten for byen. to og en halv time senere kom vi frem til tunnelene, som forøvrig var veldig kule og vi fikk muligheten til å leke gerilja krigere. Det begynte å mørkne og det ble tid for å sette seg på scooteren for å ta turen hjem. Vi hadde selvfølgelig flaks så himmelen begynte å falle sammen, i samme sekund som vi forstod at vi stod midt i rushtrafikken til Ho Chi Minh City. Det var ikke bare det at det var utfordrenene å kjøre i rushtrafikken, men vi var også avhengig av å holde følge med Queena som var en liten vietnameser med hvit topp og blå hjelm, det samme som en million andre som også var stuck i trafikken sammen med oss. Vi taklet dette nogenlunde bra, og kom hjem til middag som venninen til Queena hadde laget til oss. Etter det fikk vi hver vår hjerte pute og et lite teppe som dekket de kalde flisene så var det kvelden. 

Da vi våknet opp dagen etter, fikk vi et lite sjokk. Queena og venninen var fortsatt i leiligheten, og det viste seg at de hadde forsovet seg. Noe jeg antagligvis hadde gjort ganske ofte hvis skolen min hadde startet halv syv hver morgen, inkludert lørdag. Så da lagde de veibeskrivelse til oss, også skulle Beathe og jeg ta turen alene i HCMC på scooter, og det var ikke noe rett fram så var vi der. Likevel så klarte vi det nesten på første forsøk, hvis vi ser bort i fra at Queena hadde skrevet feil gate navn en gang, likevel klarte vi av en utrolig grunn finne tilbake til start, og andre forsøk var vellykket og vi kom bare en halvtime forsent for å levere scootern, og mannen som hadde leid oss scooterene var nok bare veldig veldig lykkelig å se at den kom til rette. Etter det fant vi en highlands kafe, som er vietnams svar på starbucks, deli diluca og cofe coffe shop. Her jobbet vi med eksamen, og skrøt på facebook at vi hadde kjørt scooter alene i HCMC. Vi tok scooter taxi tilbake og queena hadde laget lunsj til oss og kontaktet broren sin for å få oss trygt frem til flyplassen. Det er ikke ofte man er så heldig med hvor og hvem man bor oss, og Queena gjorde nok oppholdet vårt en halv million ganger bedre.

flyturen til Bangkok var en kvikk afære, og vi kom til bangkok ikke alt for sent. Der klarte vi selvfølgelig å gå til den lokale busstasjonen istede for den for turister, Så vi endte på en buss der konduktøren hatet jobben sin, nesten like mye som hun hatet turister, så smilerynker var ikke et stort problem. Ikke at det var et stort problem for oss, da sparte vi hele 8 bhat (2kr) siden hun ikke ville ha betaling, også ble vi kastet av bussen (på riktig sted) der vi møtte en søt dame, som heiv oss ombord på den neste bussen før vi ble dyttet av igjen (fortsatt helt riktig). Nå måtte vi finne veien til hostellet vi skulle bo på, og igjen var vi heldige for vi møtte tre søte lady boys som følge oss hele veien. Der ble det McDonalds og et møte med John igjen, snakket fort om hvordan vi skulle komme oss til ambasaden dagen etter før vi alle tok kvelden. Som de flinke turistene vi er, bestemte vi oss for å prøve og ta bussen, men etter en halvtime tidlig om morgenen fant vi ut at vi måtte gå av og heller fortsette turen med tuctuc, som forresten er svindyre i thailand!! Trafikken i Thailand er nærmest stillestående, men til slutt kom vi oss frem og havnet i køen rett foran en veldig hyggelig nordmann som hjalp oss med alt det vi trengte å ha med på søknaden, så litt flaks i uflaksen. Resten av dagen ble brukt til å finne en Tesco, handle masse tull til Burma, hentet visumet og jobbet litt med eksamen. På kvelden møtte vi Ole, som fortsatt roter rundt her nede i Asia. Vi tok et par drinker, tok massasje og kom vi trøbbel med noen ladyboys, også var klokken plutselig klokken veldig sent, og vi skulle stå opp om to-tre timer for å rekke flyet vårt. herlig!