Arbeidsplassen min på vondt

Jeg jobber i butikk, og sitter som regel bak kassa. Noe som er en helt greit jobb, ikke noe jeg kan skryte opp i skyene og si er mitt livskall. Men ikke heller så grusomt at jeg må dra mentaliteten min ut av senga om morgen for å klare å stokke beine rett slik at jeg får kommet meg på jobb. Det som er morro med butikk er at man møter så mange mennesker. Noe som også kan gjøre jobben min irriterende til tider fordi det er en del som ikke har lært seg de universelle høffelighetsnormene og tror de kan vandre rundt som store isfjell.

Den ene typen er de som tror at jeg som er godt gjemt bak kassa står bak alt av bestillinger og at jeg inne i hode mitt har et kart over hvor alt i butikken er, med en innebygd sensor som forteller om hvor mange varer det er igjen. "JEG ER MALINBOT 5.6". Lurer på hvor mange ganger det virker som pupilene skal forsvinne bak til hjernen når jeg må skuffe dem med den minimale kunnskapen jeg har når det gjelder butikkdrift. Noe jeg har fått inntrykk av at folk flest tror er like enkelt som å knytte lisser og spise med kniv og gaffel.

Enda bedre er den forbedra utgaven av versjon nr. 1, nemmelig de som tror at det er jeg som uskyldig står og piper inn varer i det kjedsommelige er ansvar for all reklamasjon, velger ut tilbudene og driver egentlig alt sentrat. Er nok alt for mange kunder som føler med på ”boss undercover”.

Vi har jo også de som lukter vondt, skal memorere kviteringa rett foran deg for så å påpeke at du la på 5 poser istedenfor 4, de som stresser og klager på lang kø, de som klager generelt, de som ikke klarer å scanne vansafe kortet, de som bruker deg som guide gjennom hele huskelista, de som skal ta vekk halvparten av varene etter at de er slått inn, de som skal hente halvparten av varene etter at første halvdel er slått inn, de som kommer 5 minutter før det stenger å skal handle inn for konfirmasjon, de som snakker i telefon og en del andre sterio-butikk-typer.

Likevel så er det de som generelt ikke forstår at de bak kassa også er mennesker, og har like stor fare for å bli smittet av humøret deres som er den verste typen. Verken grynt, stønning og geip er spesielt givende på en arbeidsdag som allerede føles alt for lang. Dere kan jo selv tenke dere viktigheten av godt humør.

Det som er trist er hvor ENKELT det er å gjøre dagen levbar til den stakkars sjelen som overvåker hva du spiser til middag. Først og fremst trenger du egentlig bare å klistre på et smil, kikke vedkommende inn i øynene å si hei. Du trenger ikke å slenge på en trillende falsk latter, eller starte en samtale som om vi på den andre siden er psykologen din. Bare smil.